I motsats till en annan norsk nobelpristagare, den tyskvänlige Knut Hamsun som sände sin nobelmedalj till Goebbels och hyllade Hitler i en dödsruna 1945, varnade Sigrid Undset med kunskap, klarsyn och stort mod för de fascistiska fantasier som hon fruktade skulle leda till Europas undergång. Om hennes motstånd – och om hennes mod också i andra frågor – berättar här författaren och Undsetkännaren Nan Bentzen Skille. Artikeln är en något reviderad version av ett föredrag hon höll på Lillehammers bibliotek den 9 oktober 2019. (En skandinavisk ordbok on-line finns bl.a. på Tradusa).
Som barn var Sigrid Undset vant til å bli beundret og romslig behandlet. Men da hun som fire-åring var i Trondhjem på besøk hos farmor og farfar, skjønte hun – kanskje for første gang – at hennes oppførsel ikke alltid var innenfor det som ble ansett som tekkelig. En dag fikk hun refs fordi hun hadde forsynt seg med stikkelsbær i hagen uten å spørre om lov. Og da hun fikk skjenn av tante Halma ved middagsbordet, fordi hun sa at hun ikke likte uer, ble hun så provosert at hun bet tanten i kinnet. Moren ga henne en skarp advarsel, og forlangte at hun skulle si «omforlatelse». Men Sigrid var egenrådig og sta, og da en av farmors venninner, en prestefrue, ville klappe henne på kinnet, kunne hun ikke dy seg; hun glefset og bet henne i hånden. Da fikk hun ris. Etter at de var kommet hjem til Kristiania, fortsatte Sigrid å bite – i hvert fall andre barn – og i hvert fall når moren ikke så det. Men barna i nabolaget lærte henne ganske snart av med å bite, og den læreprosessen var mer preget av «smertelige erfaringer enn av forklaringer».
Det er Sigrid Undset selv som forteller dette om sin barndom i den selvbiografiske romanen Elleve år. Det er en av de bøkene jeg liker best i hele det mangfoldige forfatterskapet. Hun skrev erindringsboken i 1934, to år etter at hun hadde fylt 50. Hun hadde sikkert ved den anledningen – som de fleste andre – brukt tid på å se tilbake på sitt liv og fundere over hvordan hun var blitt som hun var. Elleve år er en morsom bok som viser stor innsikt i et barns univers. Selv om det er en skjønnlitterær fortelling, er den en nøkkel til å forstå Sigrid Undsets utvikling og verdier. Når hun som voksen ser tilbake på besøket i Trondhjem, innser hun at dem hun bet den gangen var mennesker med mange utmerkede karakteregenskaper, og hun lærte etter hvert «at utmerkede karakteregenskaper ikke alltid går i følge med omgangs-elskverdighet». Det er en beskrivelse som kan brukes om Sigrid Undset selv. Omgangs-elskverdighet hadde hun lite av.
Det var moren som holdt Sigrid i ørene og smekket til henne når hun skapte trøbbel i hverdagen. Men hun lærte jo både av «smertelige erfaringer», som hun skriver, og av forklaringer. Når det var alvor, var det faren som tok seg av forklaringene. En dag ble det misnøye hjemme fordi Sigrid hadde laget ørkenleir med tepper og puter på stuegulvet, enda det nettopp var ryddet for helgen. Da hun ble spurt hva dette rotet på en søndag morgen skulle bety, la hun skylden på lillesøsteren. Det var jo en bagatell, men faren mente Sigrid fortjente straff. Hun fikk beskjed om å hente riset som sto bak speilet på soverommet:
«Omforlatelse», begynte hun å snufse, men pappa brøt henne kort av: «Nei. Det nytter ikke at du ber omforlatelse for dette. Det må du gjøre godt igjen ved at du aldri mer skylder på andre når du har gjort noe galt. Jeg har ikke rett til å si alt forlatt til deg for noe sånt. Du kan gjøre mye galt uten at det er en skam, når du bare står ved det. Men selv en uskyldig skøyerstrek blir skam hvis du ikke tør stå ved den – det er derfor du får ris, for at du alltid skal huske for en skam det er å ville vri seg fra noe en har gjort.»
Avstraffelsen var unnagjort på et øyeblikk, forteller Undset, for riset var knusk tørt og gikk i stykker nesten med det samme. Men nå fikk jentungen noe hardt og tungt inni seg å streve med, fordi hun begynte å tumle med begreper som hun ikke var i stand til å uttrykke for seg selv. For første gang fikk hun en anelse om «at det var noe som det var galt å gjøre, absolutt, enten så følgene for henne selv ble behagelige eller ubehagelige. Og noen ting var det så riktig å gjøre, så man måtte gjøre det bare fordi det var riktig.»
Mange år senere formulerte Sigrid Undset det som professor Liv Bliksrud kaller hennes estetiske og etiske grunnprinsipp, og det er slik: «Si aldri en løgn, si ikke en sannhet, hvis det ikke er nødvendig. Si de sannheter du er nødt til å si. Si dem selv om de lyder urimelige, uhyggelige, rystende.»
Med en slik grunnholdning er det ikke rart at Sigrid Undset ble oppfattet som lite omgangs-elskverdig. For med sin skarpe observasjonsevne, sine etter hvert store kunnskaper og sin sterke ansvarsfølelse, var det mange saker hun følte seg nødt til å si fra om. Det var spesielt tre tema som fikk henne til å klatre opp på barrikadene. Det første gjaldt kvinnesak, det andre dreide seg om religion og det tredje var kampen mot fascisme og anti-semittisme. Hennes gjennomgående argument i alt hun uttalte seg om, var at hennes motstandere manglet historiske kunnskaper og vitenskapelig nøkternhet. Hun mente de altfor ofte var naive og sentimentale og så på verden slik de ønsket den skulle være, ikke slik som historien og vitenskapen viste at den faktisk var. Slike velmenende mennesker som Grundtvig kunne hun ikke fordra, heller ikke Ellen Key, hun med Skönhet för alla, Ett hem för själen og sin tro på fredsrörelsen.
Av sin mor hadde Sigrid Undset lært at det var best «å se rasjonalistisk fornuftig på verden – og på alt menneskelig med velvillig skepsis.» Farens naturvitenskapelige holdninger hadde sine logiske fortrinn, selv om hun som barn kunne bli forvirret over arkeolog Undset og hans kolleger, fordi «de hadde mange forskjellige meninger, de var enige med hverandre sommetider og sommetider ikke. Hun tenkte med plutselig uvilje på alle de gangene hun hadde sittet og hørt etter når faren og hans venner snakket om vitenskapssaker. Det var noe om hypoteser, det betydde at de trodde en ting var sånn eller sånn, men de kunne ikke si det aldeles sikkert».
Politisk var vitenskapsmenn forvirrende også, syntes hun, for noen av dem var venstremenn og andre var høyre -. Man kunne altså ikke stole på at de hadde svaret med to streker under på alt. Likevel fikk hun en ballast hjemmefra som gjaldt kildekritikk og etterprøving av påstander som preget henne. Faren hadde vært en fremragende vitenskapsmann som høstet internasjonal anerkjennelse blant arkeologer for sin empiriske og systematiske arbeidsmetode, og han hadde en vennekrets av fremragende forskere som Sophus Bugge og professorene Brøgger og Daae.
Populærvitenskapelige påstander og fanatisk agitasjon var Sigrid Undset hele livet sterkt skeptisk til, fordi folk som målbar slikt ofte tok utgangspunkt i usikre og ufullstendige funn. For å illustrere hva hun mente, fortalte hun i en avisdebatt om en episode hun hadde opplevd i 1909, da hun som ganske ung reiste med tog gjennom Tyskland. En medreisende eldre herre kikket på navnelappen på kofferten hennes, og spurte om hun var i slekt med Ingvald Undset? Da han fikk høre at hun var denne anerkjente arkeologens datter, ble mannen både begeistret og taletrengt. For å demonstrere sine egne kunnskaper, begynte han å legge ut om kraniemålinger, som var et av tidens heteste populærvitenskapelige tema. «Jeg greide ikke å se glad ut», skriver Undset, men hun var ung og høflig og måtte lenge sitte og høre på mannens lovprisning av den ene skalletypens naturgitte overlegenhet fremfor andre. Bismarcks kraniekapasitet var tre ganger så stor som den franske landbefolkningens, kunne den tyske herren fortelle. Med tiden ville evolusjonen «frembringe bismarcker i myldrende masser», påsto han. Da klarte Sigrid Undset ikke å tie stille lenger. Uten et fnugg av omgangs-elskverdighet avviste hun bryskt disse tankene som legmannsskjønn uten vitenskapelig belegg. «Vi skiltes ikke som de beste venner av verden», slutter hun lakonisk.
Sigrid Undset var nok stolt av sin far, men hun hadde ambivalente følelser knyttet til minnet om ham. Som barn hadde hun sett hvordan faren gradvis forsvant foran øynene på dem og ble mer og mer skrøpelig. Når han ble støttet ut til hesteskyssen av vognmann Olsen fordi han ikke lenger kunne gå skikkelig, var hun flau og redd for at folk skulle tro han var full. Og når naboene spurte hva som egentlig feilte ham, syntes hun det var pinlig. Familien visste nok at farens lege var ekspert på syfilis, men det kunne jo være noe annet – malaria, for eksempel. Da Ingvald Undset døde, var Sigrid elleve år. I tillegg til sorgen over en elsket ektemann, måtte moren streve med å få pengene til å strekke til. Salget av arkeologens store boksamling hjalp dem gjennom den første tiden, og datteren forteller tappert at straks ble det lysere og bedre plass i leiligheten. Jeg tror at det selvbildet Sigrid Undset utviklet, hvor stolthet over uvanlig rike evner og stor kulturell kapital på den ene siden og utrygghet koblet med et smertefullt tap av sosial status på den andre, kan ha bidratt til den aggressiviteten og lysten til å provosere som hun så ofte viste i debatter. Men dette er vel et tema for spesialister.
Som 16-åring gikk Sigrid Undset på handelskole og fikk jobb som sekretær hos et ingeniørfirma i Stortingsgaten. Der ble hun i ti år, og det var her hun ble kjent med de ugifte og resignerte kontordamene som lot henne få se kvinnesakskampen nedenfra. Det var ikke disse sliterne som gikk på møter og agiterte for retten til utdannelse og embeder, det var det borgerskapets kvinner som gjorde. Hun syntes de velstående og godt gifte fruene var freidige som fremstille sine komfortable liv som et martyrium. Kontordamer og fabrikkarbeidere hadde aldri gått i demonstrasjonstog for å få lov til å arbeide; de var nødt til det for å få mat på bordet. Undset mente at kampen for kvinners rett til å være selvstendige forsørgere innebar alt for høye omkostninger, selv om hun ikke var bare negativ til deres krav. Hun mente for eksempel at det ville være en fordel for mange kvinner at de ikke var nødt til å gifte seg for å bli forsørget. Men hun bekymret seg for hvordan man skulle kunne råde bot på «de kvinners nødstilstand som ved samfunnets utvikling i storkapitalistisk retning var blitt drevet ut av hjemmene.»
Agitasjonen for likestilling burde i større grad ta form av klassekamp enn dette maset om lik behandling av kvinner og menn, mente Undset. Hun trodde at for de fleste kvinner ville deltagelse i samfunnslivet på lik linje med menn i det lange løp bety ekstra belastninger. Som lønnstagere ble de stående utenfor storfamilien, og var først og fremst til nytte for industri og næringsliv. Kvinnene blir drevet ut av hjemmene bare for å få «adgang til å passe maskiner, klebe konvolutter og være konduktører», hevdet hun. I novellesamlingen Fattige skjebner, som Undset skrev et par år etter at hun selv hadde sluttet som kontordame, lengter alle karakterene etter barn og et eget hjem, og det er nettopp den tapte muligheten for familielykke som utgjør deres fattigdom.
Undset syntes at hun måtte forsvare mødrene og moderskapet, det som alle hennes ugifte kolleger lengtet etter. Det som provoserte henne mest, var Katti Anker Møller og hennes agitasjon for familieplanlegging og mødrelønn. Møller ville gjøre politikk ut av noe Undset oppfattet som dypt privat. «Moderskapet er livet», kunne hun si, og insisterte på å se kvinners liv i lys av deres biologi; en kvinne kunne ikke bli noe bedre enn en god mor, og ikke noe verre enn en dårlig mor. Hun provoserte både i form og innhold, men mente av et oppriktig hjerte at kvinnenes oppgave som kulturbærere var langt viktigere enn det de kunne utrette i næringslivet. «Å bevare evnen til å skille mellom godt og ondt, det er kvinnenes viktigste oppgave i menneskelivet,» skrev hun.
Når det gjaldt forholdet mellom foreldre og barn hadde hun også klare synspunkter. Foreldrene skulle ikke prøve å vinne sine barns fortrolighet, hevdet hun, men deres tillit. Barn måtte få leve sine liv i fred uten at de voksne gramset i det. De burde heller passe på seg selv. «Å fortjene sine barns respekt er egentlig foreldrenes første plikt,» sa hun, og det utsagnet er vel like gyldig i 2019 som det var i 1919.
Ettertiden har slått hardt ned på Undsets kvinnesyn. Det var en takknemlig oppgave for 70-årenes feminister å raljere over henne, ettersom hun strødde om seg med slike provoserende utsagn som følgende: «Vi kvinner blir det en mann gjør ut av oss.» Eller: «en kvinne skal gifte seg med den mann hun kan kalle sin herre. Og ikke med noen av alle de andre.» Historien har vist at Undset, som selv tok sin plass i offentligheten med den største selvfølge, ikke kunne forestille seg den utviklingen som skulle komme, med utdannelse og økonomisk selvstendighet for det store flertall av norske kvinner, og med menn som for fullt går inn i omsorgsarbeidet for hjem og barn. Hun kunne neppe ha forestilt seg kvinnelige prester og statsråder og fedre med barnevogn og pappapermisjon.
Da Sigrid Undset kom til Lillehammer for 100 år siden, hadde hun bak seg flere år med konflikter i forhold til kvinnesaksbevegelsen, og det første hun tok fatt på, etter å ha kommet noenlunde i orden på Bjerkebæk, var arbeidet med å samle sine artikler og foredrag og få dem utgitt under tittelen Et kvindesynspunkt. Dermed hadde hun ryddet skrivebordet for det som var den egentlige grunnen til at hun kom til Lillehammer: hun trengte arbeidsro for å skrive den store historiske romanen som hadde vært hennes ambisjon helt fra hun var pur ung. Kristin Lavransdatter ble som kjent en stor suksess, både økonomisk og litterært, og Olav Audunssøn ble loddet på vekten som i 1928 ga henne Nobelprisen. I kjølvannet av suksessen fulgte en heftig debatt om Undsets kvalifikasjoner som historiker, spesielt når det gjaldt troslivet i middelalderen. Var nordmenn på 1300-tallet egentlig så inderlig opptatt av sjelegransking og det kristne budskapet, eller anså de kirken for å være myndighetenes påfunn for å kontrollere dem og regulere samfunnet? Dette var i grove trekk spørsmålet som ble stilt, og noen mente at Undset hadde fremstilt troslivet som mer dyptgripende i menneskenes sinn enn det som stemte med de virkelige forholdene. Fredrik Paasche, som var spesialist på kristendommens avtrykk i norrøn litteratur, forsvarte Undset, mens hennes heftigste kritiker var professor Edvard Bull, som hadde tatt doktorgraden på en avhandling om forholdet mellom folk og kirke i middelalderen. De skulle med andre ord være godt kvalifisert for å vurdere Undsets innsats begge to.
Bull mente at Kristins mentalitet var som hos en backfish i Homannsbyen; hun var like sur og misfornøyd som en frustrert kontordame i Stortingsgaten. En gjennomgang av avisinnleggene fra denne striden viser interessant nok at Edvard Bull til å begynne med lovpriste Undset nettopp for hennes innsiktsfulle skildring av 1300-tallet, men da hun i 1924 konverterte til katolisismen, fikk pipen en annen lyd. Sigrid Undset forsvarte seg med nebb og klør; hun hadde selv studert middelalderen i flere ti-år gjennom primærkildene – som folkeviser og norrøne prekensamlinger, lovtekster og arveoppgjør, navneskikker, byggemåter og billedkunst. Samtidens historikere, derimot, var fulle av fordommer mot vår katolske fortid, påsto hun, for de stammet jo fra gode protestantiske slekter hele bunten. Det var jo først under den katolske kirkens innflytelse at nordmenn begynte på utviklingen mot å bli et kultivert folk, fremholdt hun.
Nasjonal-romantikerne og grundtvigianerne og folkehøyskolelederne, derimot, rakket ned på tiden mellom slaget på Stiklestad og Reformasjonen som «den mørke middelalder» og fremhevet vår førkristne fortid som en heltesaga. De fremstilte «de norrøne folks mentalitet før møtet med kristendommen som en slags smørblank og kampfrisk lystro», fnyste Undset. Men det var jo den katolske kirke som hadde gjort Norge til et sivilisert land! Og riksrådet, som stort sett var rekruttert av kirkens menn, hadde sørget for en stor grad av selvråderett, selv etter at unionen med Danmark kom i stand. Med Reformasjonen i 1537 ble riksrådets makt slettet med et pennestrøk, og dermed ble båndet til en rik og fruktbar kultur revet over. Norge ble et lydrike under Danmark, en provins i en provins bak det jernteppet som delte Europa i to: ett katolsk og ett protestantisk område.
Undsets korstog mot de lutherske geistlige og lutheranernes historiesyn pågikk i mange år, og på dette området har ettertiden faktisk gitt henne mye medhold. Professor Sverre Bagge sier det slik om hennes fremstilling av høymiddelalderen: ”Sigrid Undset fremtrer som en god historiker ikke bare i detaljene, men også i helhetsbildet av samfunnet. Hun er ikke turist, men beskriver samfunnet innenfra.” Dagens ekspertise har da heller ikke slike fordommer som Edvard Bull og hans meningsfeller hadde, de har tvert imot vist stor interesse for å studere middelalderens mentalitetshistorie ut fra et katolsk perspektiv.
I disse årene sto Undset ofte alene på barrikadene. Liv Bliksrud sier: «Katolisismen gjorde henne umulig for de radikale. Men med sin uvilje mot den hjemlige kristendom og sin antisnerpete og uborgerlige innstilling i sin alminnelighet, var hun flere hakk for «rå» for høyresiden.»
Edvard Bull døde i 1932, og etter som striden om religionens betydning i vår historie avtok, var det andre presserende spørsmål i samtiden som opptok Undset. Hun var dypt bekymret over fascismen som bredte seg i Europa og så med stor bekymring på norske politikeres uvilje mot militær opprusting. Igjen viste hun til naivitet og manglende realitetsorientering. Utover hele 1930-tallet publiserte Undset essay, artikler og debattinnlegg hvor hun utrettelig forsvarte menneskeverdet. I romanform er det først og fremst i boken Ida Elisabeth (1932) hun avviser fascistiske idéer om styrke og dyktighet som avgjørende kriterier for hvor verdifullt et menneske er. Den sympatiske legen dr. Sommervold og den tiltrekkende juristen Tryggve Toksvold skiller mellom mennesker av typen «motorvogner» og typen «tilhengervogner», og anbefaler varmt at man kvitter seg med sistnevnte, de som ikke er produktive. Betegnende nok gir Undset begge de to kjekke herremennene navn som ender med «vold».
Med kunnskap, klarsyn og stort mot advarte Undset i år etter år mot fascistiske fantasier som hun fryktet ville bli Europas undergang. «Hvem tør tale om overlegne og underlegne raser?» spør hun i 1932 og skriver om behovet for «motgift mot rasehovmod». Vi må ikke lokkes til å godta livsanskuelser som bygger på «rasehovmodets og den menneskeetende nasjonalismes heslige synder», hevder hun.
I 1935 fikk Undset besøk på Bjerkebæk av journalisten Lise Lindbæk og den jødiske legen Max Hodann, som sammen hadde skrevet boken Jødene vender hjem. De rapporterte om hvilke uhyrlige konsekvenser den rasehygieniske tenkningen hadde fått i Tyskland, etter at Hitler hadde samlet all makt i sine brutale hender. Samme år ga Undset sin fulle støtte til Carl von Ossietzky som satt i konsentrasjonsleir og var nominert til Nobels fredspris, og hun hjalp til med å få den jødiske forfatteren Max Tau ut av Tyskland. Boken En flyktning finner sitt land, som Max Tau ga ut etter krigen, er en sterk beskrivelse av hans situasjon som jøde i Norge på 1930-tallet, og spesielt interessant i lys av debatten rundt Marte Michelets dokumentar Hva visste hjemmefronten? i 2018.
Undsets fremste våpen var pennen. I 1936 skrev hun en artikkel som fikk begeret til å flyte over for propagandaminister Goebbels. «Fremskritt, rase, religion» ble opprinnelig skrevet for en sveitsisk publikasjon med tittelen Die Gefährdung des Christentums durch Rassenwahn und Judenverfolgung. («Trusselen mot kristendommen gjennom rasegalskap og jødeforfølgelse») Her lufter hun en teori om jødeforfølgelsens opphavelige årsak. Hun skriver at jødenes forfedre var bærere av «gamle og kompliserte kulturer, bykulturer, da våre forfedre enda var primitive jegere og jordbrukere». Europeernes mistillit til jødene i middelalderen var først og fremst «et utslag av bondebefolkningens mistillit og uvilje mot de flinke byfolk og forretningsmenn». Hun tar skarpt avstand fra «noe så usselt og syndig som antisemittisme» og advarer mot det hun kaller «ødeleggelsens berusning og dødens vellyst.». Artikkelen førte til at Undsets bøker ble inndratt og forbudt; hun kom «på index», som det het, og mistet derved store deler av sin inntekt. Etter overfallet på Norge i 1940 måtte Undset flykte til USA, og der skrev hun 9.april 1942: «De klarsynte, de som så faren og trodde på den, – de var et mindretall og de talte og advarte for døve ører.» Selv fortsatte hun sitt arbeid med å verve USA i kampen mot naziregimet, og hun stilte seg til rådighet for organisasjonen The Emergency Committee to Save the Jewish People of Europe, hvor hun ble fast medlem av styret.
Sigrid Undset hadde tidlig skjønt hva som foregikk og gjort alt for å yte motstand. Hun ofret både tid, penger og helse. Og en sønn. Etter hjemkomsten fikk hun lite anerkjennelse for sin innsats, noe hun ble dypt såret over. Spesielt at kolleger unnlot å hedre henne på sitt første møte etter krigen, hvor de utnevnte 10 nordiske forfattere som æresmedlemmer. Undset var ikke blant dem. Hun satte aldri sine ben i Forfatterforeningen mer.
En som forsto hennes situasjon var kong Håkon. Kanskje mintes han det som hadde hendt mange år tidligere, i 1930, da 900-årsjubileet for Slaget på Stiklestad skulle feires. En storstilt fest ble planlagt, og på selveste olsokdagen 29.juli skulle konge, regjering og hele Norges kulturelite samles i Nidarosdomen. Så viste det seg at Sigrid Undset, som var katolikk, ikke var velkommen inne i selve domkirken; hun skulle sitte på plassen utenfor. Like etter at dette ble kjent, ble hun utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden, og i audiens hos kong Håkon smilte han hjertelig og sa: «Ja, fru Undset, så skal vi begge til Trondhjem. Og De skal sitte ute, og jeg skal sitte inne, og biskop Berggrav skal tale lenge. Man skal nok ta mat med!»
Noe lignende skjedde i 1947, etter det forstemmende møtet i Forfatterforeningen, og kong Håkon hadde en finger med i spillet denne gangen også. Den 7.juli fikk Sigrid Undset beskjed av sin trofaste hushjelp Mathea, om at hun måtte stelle seg på håret og ta på seg en pen kjole. Utpå dagen ankom en bil fra Oslo, og ut steg kansellisjef Halvorsen fra Det Kongelige Slott. I all hemmelighet var også Sigrid Undsets advokat Eilif Moe og hans kone Louise blitt varslet, og de hadde passet på å ta med seg fotoapparat. Det som skjedde, var at Sigrid Undset denne formiddagen ble tildelt Norges høyeste utmerkelse, Storkorset av St. Olavs Orden. Begrunnelsen var: «for fremragende litterært virke og for tjenester for fedrelandet.»
Storkorset av St. Olavs Orden var sikkert et plaster på såret for Sigrid Undset, men det hadde nok vært godt å få anerkjennelse fra sine egne også. Selv i vår tid passer det ofte å se bort fra Undsets innsats som motstandsarbeider, og det som professor Marianne Egeland kaller «den besværlige arven» etter våre Nobelprisvinnere. Skulle vi ta deres rolle inn over oss, måtte vi for eksempel ta opp konflikten mellom Hamsun og Undset og måten Bjørnsons status ble brukt av nazistene i hans egen familie. Det kunne jo vært komfortabelt å arkivere slike tema som noe som bare tilhører fortiden. Problemet er bare at kampen mot fascisme og anti-semittisme fremdeles er aktuell, spesielt i Tyskland, hvor det lysebrune partiet Alternative für Deutschland fosser frem. Ved riksvalget i 2017 fikk de 12,6 % av stemmene og 94 seter i Forbundsdagen. De økte igjen sin oppslutning i delstatsvalgene i Brandenburg og Sachsen som ble holdt høsten 2019. Denne gangen er det ikke bare jødene, men Tysklands 4,5 mill. muslimer som er utsatt for hets. De bør miste retten til fri religionsutøvelse; det er ett av forslagene fra Alternative für Deutschland.
Da Norge fikk æren av å være hovedland under høstens gigantiske bokmesse i Frankfurt, håpet jeg at Undset skulle bli aktualisert igjen etter den lange Tornerosesøvnen som Goebbels forårsaket. Det ville vært en gylden anledning til å presentere hennes forfatterskap og innsats i motstandskampen på en fullverdig måte. Jeg tok opp spørsmålet med mange, både på Lillehammer og i Oslo, men lite skjedde. Riktignok er to tyske ny-oversettelser av Undset kommet, den ene er novellesamlingen Den lykkelige Alder og den andre er Viga-Ljot og Vigdis, men de store og viktige romanene og essayene finnes fremdeles bare i urgamle og nedstøvede oversettelser – eller ikke i det hele tatt. I den store avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev journalisten Matthias Hannemann i juni 2019 en stor artikkel om Undset, hvor han blant annet peker på hennes innbitte motstand mot nazismen. «Noen burde ta seg sammen og presentere Undset i Tyskland på nytt», mener han.
Jeg kunne ikke vært mer enig. For det er mange i Tyskland som i disse dager er urolig over de ny-nazistiske tendensene som brer seg, spesielt i det gamle Øst-Tyskland. For dem kunne Undsets stemme virkelig bety noe – slik den virkelig betydde noe for dem som kjempet mot nazismen før og under 2.verdenskrig.
Da hun kom tilbake til Bjerkebæk etter de fem årene i eksil i USA, fikk Undset et brev fra en kvinne i Hamburg. Det er datert 24.desember 1947, og avsenderen er en forfatter, motstandsarbeider og tidligere konsentrasjonsleirfange ved navn Gertrud Meyer. Hun skriver til Sigrid Undset og takker for hennes innsats før krigen.
«I Deres holdning fant vi støtte og moralsk berettigelse for vår kamp. /-/» skriver hun. «Da De kom på index, og Deres bøker forsvant fra de tyske bibliotekene, var det nok bedrøvelig, ettersom Deres herlige skaperverk ikke lenger var tilgjengelig for oss. Men vi tok heller det med på kjøpet, enn å tåle Deres landsmann Knut Hamsun, som åpent hadde gått over til forrædernes side. Kanskje ante De ikke den gangen, hvilken styrke Deres holdning var for oss, vi som levde forlatt i en verden av terror og mord, og var utskjelt som ferdelandsforrædere».
Gertrud Meyer forteller at da hun satt i enecelle, var det en barmhjertig fangevokter som smuglet Undsets bøker inn til henne:
«Jeg skalv av glede og opphisselse, da hun brakte meg Kristin Lavransdatter – i all hemmelighet, for ingen måtte få vite at jeg hadde bøker, så jeg måtte gjemme dem i sengen. Jeg leste dem etter en lang arbeidsdag og uten lys i cella. Men i fengselsgården brente prosjektører som sendte sitt lys mot vinduets gitter. Om kvelden, når fangevokterne hadde gått sin siste runde og raslingen fra deres nøkkelknipper var forstummet, klatret jeg opp på kanten av sengen, presset boka mot veggen, og i lysstripen leste jeg Deres «Kristin». Skyggene fra gitteret gjorde det vanskelig, så jeg måtte hele tiden skyve boken frem og tilbake. På denne krampaktige måten leste jeg Deres verk, gjennom halve og hele netter, fylt av en indre glød. / -/ Den gang hadde jeg et intenst ønske om at jeg en gang måtte få takke Dem for det De ga oss /-/ Derfor skriver jeg disse linjene til Dem.
Deres hengivne
Gertrud Meyer»
Klicka här för att lyssna på första delen av Undsets Kristin Lavransdotter i Sveriges Radios Radioföljetongen