Brukne liljer og falne kvinner
Et essay om Sigrid Undset och «kjønnskjærligheten»

När Sigrid Undset debuterade 1907 med Fru Marta Oulie lät hon Marta redan i bokens första mening säga: «Jeg har vært min mann utro». Också hennes senare romangestalter, som Jenny, Kristin Lavransdatter och Ingunn Steinfinnsdatter, handlar på ett sätt som bryter mot det omgivande samhällets inskränkta syn på den kvinnliga sexualiteten och mot uppfattningen att den bara skulle få finnas inom äktenskapet. Om Sigrid Undset och «kjønnskjærligheten» skriver här Nan Bentzen Skille.

 

Min Undset-interesse ble vekket i 1982, det året da 100-årsdagen for Sigrid Undsets fødsel ble feiret. NRK hadde bestemt seg for å filmatisere romanen Jenny for anledningen, den romanen som i 1911 hadde betydd hennes gjennombrudd som forfatter. Mine tanker gikk til en annen Jenny, til et langt fortellende dikt av Dante Gabriel Rossetti, utgitt i England i 1870. Her skildres en mann – en kunde – som sitter med en sovende ung prostituert i fanget og funderer over hennes lastefulle liv. En gang var hun som uskyldens rene, hvite blomst, en lilje, tenker han. Det samme bildet brukes om den norske Jenny, utgitt 40 år senere. Og en lilje kan ikke skyte fra roten hvis den første stengelen blir brutt, skriver Undset. Kunne det være andre berøringspunkter mellom de to falne kvinnene?

Jenny bekreftet Undsets renommé som en dristig forfatter – i «den usedelige genren», som hun selv sa. Da romanen ble utgitt, var det bare fire år siden hun hadde debutert med Fru Marta Oulie, kvinnen som hadde vært sin mann utro på første side.

I NRKs Jenny var det Liv Ullmann som skulle spille den edle og idealistiske unge malerinnen som reiser fra Kristiania til Roma for å utvikle seg som kunstner. Der ferdes hun mellom kolleger som nyter den italienske vinen og hverandre. Jennys venninne, Fransiska Jahrmann – populært kalt Cesca, er ustanselig flørtende og lunefull, en kvinne med et lett frynsete rykte. Hovedpersonen selv er ingen flørt. Hun er en av Undsets elite-kvinner; seriøs, intelligent og vakker som en nordisk madonna, høy og slank og med langt, lyst hår. Jennys småfrekke og impulsive venninne, derimot, er liten og sydlandsk med mørke krøller og dyp utringning over en fyldig barm. Undset var, som vi forstår, ikke immun mot klisjeer og stereotypier.

Jenny er en undergangsroman. Den beskriver, kort fortalt, en talentfull ung kvinne som nærmest av vanvare blir forlovet med student Helge Gram i Roma. Senere blir hun elskerinnen til Helges far og får et barn med ham, en liten gutt som dør et par måneder etter fødselen. Jenny bryter med både far og sønn Gram, men mister underveis selvrespekten og livsmotet. Maleren Gunnar Heggen, som er hennes venn, forsøker å få henne til å reise seg igjen, men da Gram junior dukker opp på nytt og trenger seg på, begår hun selvmord.

Jenny er en brutal og pessimistisk roman, og interessant fordi den viser en helt annen livsholdning enn det Undset gir uttrykk for senere i forfatterskapet. Her er ingen guddommelig autoritet som representerer en høyere forpliktelse, slik som i Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn i Hestviken eller i konversjonsromanene Gymnadenia og Den brennende busk. Jenny er farget av en naturalistisk determinisme, hvor en blanding av biologi og tilfeldigheter avgjør den enkeltes skjebne. Jenny tar ikke styringen over sitt eget liv, slik Sigrid Undset selv gjorde. Hun skrev denne romanen mens hun var hemmelig forlovet med maleren Anders Castus Svarstad, som hun hadde møtt i Roma, og ventet på at han skulle få ordnet med skilsmisse fra sin første kone. I Jenny er det som om hun kaster et blikk tilbake på sin ungdom, på de årene da hun tvilte på sine evner og muligheter og tumlet med tanken på selvmord.

Noe hadde skjedd som hadde fått henne til å skifte kurs. Høsten 1909, 27 år gammel og sulten på livet, møter Undset den italienske kunsten og det hun betegner som «den deiligste og voldsomste skildring av kjønnskjærligheten».

Uten å nøle kaster hun seg ut i kjønnskjærligheten selv, med den erfarne 13 år eldre maleren Svarstad som velvillig guide. Hun lar Jenny dø, men selv føler hun seg som et sunt og lykkelig menneske for første gang på mange år. På veien hjem fra Roma skriver hun til sin søster: «all livstrettheten og min evige kretsen om selvmordstanker og alt det der tror jeg, jeg er ferdig med for bestandig.» Fordelen med å være forfatter, er jo at man kan utforske alternative skjebner gjennom sine fiktive skikkelser; man behøver ikke å gå samme vei selv.

Sigrid Undset, porträtterad av Anders Svarstad 1911

Sigrid Undset ble gravid og gift, i den rekkefølgen, og skrev fra London under hvetebrødsdagene:»Jeg kommer sgu aldri til å føle meg som en rettelig frue /…/ jeg synes jeg hører sammen med de enslige frøkener uten lykke eller med en hjemløs og illegitim lykke.» Denne utfordrende Undset-skikkelsen er en ganske annen enn den aktverdige husfruen vi har sett henne fremstilt som i ettertiden. Men like sann.

Som så mange med et flyktig kjennskap til Undset, hadde jeg en forestilling om at denne forfatteren alltid hadde vært trygt plassert i et kristent åndsklima hvor alt var blitt skapt på sju dager. Jeg trodde hun var en av de få som hadde overlevd den voldsomme revolusjonen som fulgte i kjølvannet av Darwins bok om artenes opprinnelse. Men i romanen om Jenny er det nettopp de ukristelige naturlovene og tilfeldighetenes spill som avgjør hvordan det går. Her viser Undset at hun som ung hadde meninger som var helt annerledes enn de som kom til uttrykk senere.

I Undsets tidlige forfatterskap, og spesielt i Jenny, skildres menneskene som ubetydelige og uten kraft til å forme sine egne liv; de er offer for naturlovene, biologiske drifter, miljøpåvirkning og skjebnens tilfeldigheter. Jenny gir etter for et øyeblikks svakhet og går med på en flørt, en lek som fører til at hun svikter sine idealer og lar seg misbruke. Det fører henne ut på dypt vann. Når vennen Gunnar Heggen prøver å redde Jenny, siterer han, på engelsk Dante Gabriel Rossettis dikt The Landmark, som handler om en mann som en gang på sin vandring kom til en brønn, og i stedet for å drikke av det klare vannet, moret han seg med å kaste småsteiner i det, slik at det ble grumset og skittent. Et tilsynelatende ubetydelige valg, som viste seg å få fatale konsekvenser. Kunne det gjøres godt igjen? spør den angrende mannen.

Undsets Jenny tror ikke det er mulig å begynne på nytt. «Tror du den kilden du snakker om – tror du den noen gang blir ren og klar igjen for en som vet hun selv har grumset den opp?» spør hun. Her ser vi kimen til en kristen tanke som utvikler seg senere i forfatterskapet: det gjelder å velge riktig, fordi mennesket fra skaperens hånd har fått fri vilje, til å velge rett – og til å velge feil. Senere i forfatterskapet ser vi at Undsets skikkelser soner og velger på nytt. Men Jenny er ikke der. Det hun har opplevd, sier hun, «har sunket ned i meg som en syre – det eter opp det som var mitt vesen engang.» Så lar hun tilfeldighetene avgjøre om hun skal leve eller dø. Når hun ligger i sengen og lytter etter trinn i trappen, tenker hun at hennes skjebne vil avgjøres av hvem det er som kommer først: Gunnar Heggen eller Helge Gram. «og da det banket på hennes dør, bøyde hun hodet og gikk skjelvende hen og lukket opp for Helge Gram. For henne stod det bare, som hun lukket opp for den skjebne hun selv hadde manet over seg.»

Jenny bebreider bare seg selv og sin mangel på selvdisiplin. Jeg for min del tillater meg også å bebreide Gunnar Heggen. Lenge løper han etter andre kvinner og forstår ikke, før det er for sent, at det er Jenny som er hans naturlige partner. Etter hennes død står han ved graven og sukker og gråter: «Akk du min lille Jenny, du fikk aldri plukke de blomster du ville, og dine drømmer sprang aldri ut – og nu drømmer jeg dem –«. Sentimentalt, overspent og selvrettferdig, spør du meg.

Dette minner meg om hvordan Dante Gabriel Rossetti dramatiserte sin sorg. Den sørgende Gunnar Heggen er jo en fiktiv skikkelse, av Undset fremstilt i en like patetisk positur som den Rossetti inntok i virkelighetens verden da han mistet sin kjæreste. Hun het Lizzie Siddal, senere Elizabeth Rossetti. Det er hun som er modell for hans maleri Beata Beatrix fra 1870. Lizzie, med dobbel z, er navnet på den bleke og henførte unge kvinnen med det flommende håret. Maleriet viser henne i dødsøyeblikket. En hvit due står parat til å fly av gårde med den dødes sjel, og i de halvåpne hendene ligger to blodrøde opiumsvalmuer. Det var en overdose som endte Lizzies liv.

En av flera Beata Beatrix av Rossetti. Denna version lämnades ofullbordad, men avslutades senare av John Ford Madox.

Lizzie Siddal var modellen som gjorde Rossetti og Det pre-rafaelittiske broderskap berømt,  og som ble utelukkende Rossettis egen supermodell. De flyttet sammen, og han tegnet henne ustanselig, malte henne og skrev dikt inspirert av deres kjærlighet. Han idealiserte henne som sin muse, sin Beatrice, og ville gjøre henne udødelig som kunstverk. Den levende Lizzie var han mindre opptatt av. De var forlovet flere ganger, men Rossetti kviet seg for å inngå ekteskap, hun var nok ikke riktig fin nok. Lizzie ble mer og mer ulykkelig, og begynte å misbruke laudanum. I 1860 følte Rossetti seg nødt til å gifte seg med henne, men han sluttet ikke å være sammen med andre «stunners» av den grunn. Lizzie ble gravid, men mistet barnet, og en kveld da hun var alene hjemme, tok hun en overdose og døde. Da gjemte den hulkende enkemannen sin håndskrevne poesibok i hennes store hår, og dermed ble diktene begravet sammen med Lizzie. Undset hadde jo sans for drama, hun også, men nøyde seg med å la Gunnar Heggen legge litt av jorden fra Jennys grav i en eske sammen med en perle fra hennes halsbånd. Figuren Heggen var tross alt inspirert av Svarstad, som ikke var særlig sentimental.

Sju år etter Lizzies død angret Rossetti sin romantiske gest, og i nattens mulm og mørke ble kisten gravd opp og poesiboken reddet. Like etter ble Rossettis diktsamling gitt ut. Det ble en bestselger, kanskje fordi historien om Lizzie Siddal var en kjent hemmelighet. Nylig dukket det opp et spor, en uferdig tekst, som tyder på at Undset faktisk var inne på tanken om å bruke navnet Lizzie, med dobbel z, om en vill og vakker pike som alle gjør kur til. Men den idéen la hun til side.

Det spørsmålet jeg stilte meg da jeg så TV-serien med Liv Ullmann som vandret rundt i Roma med malersakene sine, var om Sigrid Undset kjente flere av Rossettis dikt enn The Landmark – om han som grumset opp vannet i brønnen. Kunne hun også ha kjent hans Jenny før hun begynte å arbeide med sin egen Jenny?

Men nå var det ikke Rossetti som gjorde den falne kvinnen til en ikonisk figur i europeisk kulturliv. Det gjorde franske Alexandre Dumas den yngre, da han skrev La Dame aux Camélias (Kameliadamen) i 1848. Giuseppe Verdi fulgte opp med operaen La Traviata, som på italiensk nettopp betyr «den falne». Kvinnens renhet, årsaken til hennes fall, samfunnets fordømmelse, hennes egen skyldfølelse, muligheten for oppreisning, umuligheten for oppreisning, født sånn eller blitt sånn, alt dette var spørsmål som bølget fram og tilbake i artikler, romaner og skuespill, parallelt med diskusjonene om det nye kvinneidealet, «The New Woman», som vitterlig ble innrømmet et seksualliv.

Da Sigrid Undset debuterte i 1907, plasserte hun straks Marta Oulie blant de falne, med åpningssetningen «Jeg har vært min mann utro». Senere ledet hun både Jenny og Kristin og Ingunn ut i fristelse. De forbrøt seg mot samfunnets påbud om at kvinnelig seksualitet bare skulle utfolde seg innenfor ekteskapet. For menn gjaldt det andre normer, særlig for dem som var velstående. Derfor ble det rabalder da Christian Krohg i 1886 ga ut sin roman om sypiken Albertine, og fulgte opp med maleriet «Albertine på politilægens venteværelse».

Christian Krohg – Albertine i polisläkarens väntrum

Krogh så på prostitusjon som et samfunnsproblem, ikke som et individuelt moralsk problem, og pekte på at Albertine ikke hadde mulighet for å livnære seg på respektabelt vis. Etter bråket han skapte, gikk det ikke mange år før offentlig prostitusjon ble avskaffet i Norge.

Undset skylder ikke på samfunnet; hun legger det tyngste ansvaret på Jennys egne skuldre og på tilfeldighetenes spill. Denne dommen synes jeg er sterk å svelge. I forordet til sin roman Tess of the d’Uberville siterer Thomas Hardy en strofe fra Shakespeare, om gudene som leker seg med menneskenes skjebne: «As flies to wanton boys are we to the gods, they kill us for their sport.” (King Lear, akt 4) Sitatet kunne like gjerne vært brukt i Undsets Jenny, som også er et offer for tilfeldigheter og små feilsteg.

Det er et pessimistisk livssyn, men Undset blir ikke værende der. I 1915, fire år etter Jenny, dykker hun igjen ned i den intense «kjønnskjærligheten», den som beviser at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Men denne gangen er det ikke et naturalistisk farget miljø som skildres. Som Alice in Wonderland har Undset klatret gjennom speilet og kommet ut i en fortryllet verden, i legendenes magiske verden. I 1915, 9 år før hun ble katolikk, gir hun ut sin versjon av middelalderens Fortellinger om kong Artur, dronning Gunniver og ridder Lancelot, han som er kong Arturs bestevenn og sviker kongen ved å bli dronning Gunnivers elsker. De to har ennå ikke øvd opp viljen til å forandre seg – men det er kanskje det de tenker på når de går i kloster i siste kapittel, som heter «Hvorlunde herr Lancelot og dronning Guniver møttes for siste gang her på jorden»

I barndommen hørte også de danske riddervisene med til Undsets  «kjæreste og mest forbudte lesning» . Årsaken til forbudet var at i disse fortellingene var lidenskapen «hetere og mer smittende, villskapen brutalere og mer uhyggelig» enn i det som ellers var ansett som passende litteratur for barn. Som voksen fant Sigrid Undset en like fristende verden i engelsk litteratur som den hun hadde funnet i danske ridderviser som barn. To år etter at hun ga ut sine Fortellinger om Kong Artur og ridderne av det runde bord, skriver hun et stort essay om prestedøtrene Charlotte, Emily og Anne Brontë, og her finnes det ingen ubetydelige skjebner eller mennesker som blir knipset vekk som fluer. I Tre søstre skriver hun om mennesker som bærer den hardeste skjebne uten å kny, i trygg forvissning om at de har sin verdi som Guds skapninger og sin status som medeiere til all jordens og himmelens herligheter i all evighet. Presten Brontë var naturligvis en viktig premissleverandør for sine døtre, og han hadde latt dem skjule seg for naturvitenskapen og skape sitt eget magiske univers.

«Ved midten av forrige århundre skiftet jo livsbelysningen», skriver Undset, og sikter til virkningen av Darwins revolusjonerende verk On the Origin of Species by means of Natural Selection som så dagens lys i 1859. Darwins utviklingslære skapte sjøgang og fikk enorm betydning for synet på menneskenes plass i tilværelsen. For mange kvinner hadde tolkningen av Guds lov tidligere definerte deres rolle. Undset skriver, nærmest med misunnelse, at den atmosfæren prestedøtrene Brontë vokste opp i, var preget av at «hver eneste lille ubetydelige ungpike fikk ha i fred forestillingen om at hennes hviskede ja og nei hørtes i universets sentrum og hennes dyder og udyder, hennes kamper, hennes seire og hennes nederlag var av betydning hinsides stjernene». Undset konstaterer at kontrasten var enorm til samtidens ydmykede kvinne som fikk høre «at hennes handlinger er uten betydning for andre enn henne selv og et sterkt begrenset antall likeledes ubetydelige personer.»

Skjebnen til Undsets Jenny later ikke til å ha betydd noe særlig for andre enn hennes venn Gunnar Heggen. Men Undset selv hadde problemer med å finne seg til rette i en verden uten en gudommelig autoritet, og etter møtet med søstrene Brontë skifter hun kurs. Hennes litterære skikkelser fortsetter naturligvis ufortrødent å gjøre sine syndefulle og tankeløse valg, men de står fritt til å reise seg igjen. Brad Leithauser skriver:

«I gruppen av litterære «falne kvinner» inntar Kristin Lavransdatter /…/ en merkelig og fascinerende plass. Etter sitt fall ble mange av Kristins paralleller i det nittende århundret feid av scenen, og ofte møtte de en altfor tidlig død/…/ Kristin er aldri i tvil om at hun har syndet i det skjulte, og smerten over hennes forstillelse blir en byrde gjennom hele livet. Likevel er ikke hennes vedvarende skyldfølelse noe som lammer henne, hun holder frem med sitt liv. Gjennom hele trilogien er Kristin en ukuelig skikkelse i alle de rollene hun inntar – som mor, husfrue på en stor eiendom, og til og med i sine siste dager som en slags religiøs pilgrim som velger å avslutte sitt liv i et kvinnekloster».

Mange har ment at det var arbeidet med Kristin Lavransdatter som ledet Sigrid Undset til den katolske kirke. Jeg har lagt merke til at hele trilogiens struktur følger sakramentene: fra dåp, nattverd og ekteskap, til bot, ordinasjon og sykesalving. (Konfirmasjon ble innført mye senere, og det visste naturligvis Undset.) Fra det første kapittelet, hvor Kristin og de andre ungene på Jørundgård leker barnedåp med en grisunge ved den store steinen ved kirken, og til det siste kapittelet hvor Kristin får sykesalvingen og dør med korset prentet inn på sin finger, følger Undset sin protagonist steg for steg gjennom hvert av sakramentene og undersøker hva de betyr for hennes utvikling, og hvordan Kristin øver seg i å velge de gode gjerninger. Så fulgte hun etter selv.

Og jeg fulgte Sigrid Undsets ferd gjennom den engelske litteraturen. Men hva var det hun fant i den som hun ikke fant andre steder, i den tyske, for eksempel? Jeg tror det handler om den særegne engelske romantikken, som for den unge Sigrid ble en fortryllet og magisk verden. Slik som Alice kunne klatre inn i Eventyrland gjennom et speil og komme ut på den andre siden, kunne Sigrid stikke seg bort med en bok som tok henne med til en fargerik og spennende verden hvor Kong Arthur regjerte med sine riddere, og Shakespeares alver skapte forviklinger i A Midsummer Night’s Dream. Der kunne Emily Brontë møte gjenferd på heden i Wuthering Heights, og Dickens kunne more seg over den uforbederlige optimisten Mr. Mickawber, mens Fader Brown syklet rundt og ordnet opp når livet i landsbyen var truet.

Da jeg ble engasjert av Maihaugen i arbeidet på Bjerkebæk og senere kom opp på Sigrid Undset soverom, oppdaget jeg en liten bok med Rossettis dikt. Silkebåndet som var festet i permen lå slik at boken åpnet seg akkurat ved diktet Jenny. Hun hadde virkelig lest også Rossettis dikt! Året for utgivelsen var 1873, det vil si lenge før Undset hadde begynt på sin Jenny. Og boken var signert med hennes pikenavn: Sigrid Undset. Ingen Svarstad. Da følte jeg virkelig at jeg hadde funnet svaret på hvor hun hadde hentet inspirasjon fra da hun arbeidet med sin egen Jenny. Jeg hadde kikket Sigrid Undset over skulderen og fått et glimt av det hun brukte for å skape stor kunst. Det var et fantastisk øyeblikk!

 

  • Klicka här för att läsa Nan Bentzen Skilles första artikel om Sigrid Undset – Om mot og motstand. Med Sigrid Undset på barrikadene
  • Klicka här för att läsa Merete Mazzarella om Sigrun Slapgards bok Sigrid Undset – Diktardrottningen
Dela artikeln:

Missa inget på Dixikon. Prenumerera på vårt nyhetsbrev!

Jag bekräftar att jag vill prenumerera på Dixikons nyhetsbrev.
Genom att skicka in din prenumeration ovan går du med på att denna webbplats lagrar din mailadress i syfte att kunna skicka kommande nyhetsbrev till dig. Dixikon använder Rule för att sköta utskicken (läs här om deras Privacy Policy).